Even the president of the United States sometimes must stand naked

Dagens gjesteblogger Lars Haltbrekken har 1000 plater med Bob Dylan. Til daglig er han leder i Norges Naturvernforbund. Ellers reiser han rundt som Dylan-head. Takk til Haltbrekken for følgende innlegg om Dylan vs miljø, økorock altså:

Even the president of the United States sometimes must stand naked

Her er det Bob Dylan hadde å si om klimatrusselen:

"We expect politicians to solve all our problems. I don’t expect politicians to solve anybody’s problems. We have to solve our problems ourselves. We’ve got to take the world by the horns and solve our own problems. The world owes us nothing. Each and every one of us, the world owes us not one single thing, politicians or whoever. Human nature hasn’t changed in 3,000 years. Maybe the obstacles and actualities and daily customs change, but human nature really hasn’t changed. It cannot change. It’s not meant to change."

Vi kan ikke lene oss tilbake å tru andre kommer og rydder opp for oss. Vi må ta ansvaret sjøl, det er du, det er jeg, vi har sammen ansvaret. Engasjement er det eneste som nytter, det eneste som kan endre det bestående. Det eneste som kan bringe oss framover.

Protestsangeren

Bob Dylan er for mange protestsangeren, the promising voice from the sixties, som plutselig brøt med visesangen og plugga inn el-gitaren. Som måtte ta en pause som følge av et utstrakt narkotikamisbruk. 

Mannen som hadde sitt eget omreisende sigøynersirkus for så å vende seg mot Jesus Kristus. Han som på åtti-tallet mista all glød, men fant den igjen i på en scene i en sveitsisk by.

Helt umerkelig for alle andre enn ham selv, men det sendte han ut på den uendelige turnèen, hvor mange av de gamle protestsangene er tatt fram igjen. 

Som da han spilte Masters of War på Grammy utdelingen i 1991, rett etter den første amerikanske krigen i Gulfen.

Ikke Kiss

Men det er kanskje først og fremst mot sine egne fans han har vært den største opprøreren. Dylan plugga inn forsterkeren mens fansen ropte på protest, han laga gospel mens fansen ville ha rock. Ville de ha rock kunne de i stedet gå på en Kiss konsert, var hans klare melding under en konsert på slutten av syttitallet.

Dylan ville ikke synge med, si det de ville høre eller gi det de ville ha. Kanskje like greit? Verden kunne ha gått glipp av mye god musikk og underfundige tekster om han hørt på fansen og forblitt den nye Woody Guthrie.  Han som reiste rundt med ”This machine kills facists” på gitaren.

Oppgjør

Bob Dylan tok et kraftig oppgjør med mange av sine tidligere kampfeller allerede mens de elsket ham i låtene To Ramona:

I’ve heard you say many times
That you’re better ’n no one
And no one is better ’n you
If you really believe that
You know you got
Nothing to win and nothing to lose


Og Positively 4th Street:


You got a lotta nerve
To say you got a helping hand to lend
You just want to be on
The side that’s winning

Hans protestsanger var dagsaktuelle og tidløse, til forskjell fra mange andre. Den som leter i dag finner hos Dylan. Enten du jobber for regnskogen: I've stepped in the middle of seven sad forests. 


Eller er opptatt av livet i havet: I’ve been out in front of a dozen dead oceans. 


Eller lurer på når makta skal høre: Heard one hundred drummers whose hands were a-blazin’ Heard ten thousand whisperin’ and nobody listenin’.

Ikke PK

Dylan viste stort engasjement for borgerrettighetsbevegelsen, men ikke mot krigen i Vietnam, for kjærligheten, men ikke kampen mot troløsheten, for Jesus, men i liten grad for skaperverket.

Dylan har sjelden vært politisk korrekt. Under innspillingene av USA for Africa var hans tanker hos tørkerammede amerikanske bønder. Og under Live Aid konserten spurte han hvorfor ikke noen gjorde noe for dem. Upassende, politisk totalt ukorrekt, men han mente det og brød seg ikke om reaksjonene. Og året etter var innsamlingen i gang, Farm Aid.

Kanskje er de nye sangene hans de nye protestsangene. Workingman Blues #2 , fra albumet Modern Times, hvor proletariatet og situasjonen for eksportindustrien står sentralt.

The buyin' power of the proletariat's gone down
Money's gettin' shallow and weak
The place I love best is a sweet memory
It's a new path that we trod
They say low wages are a reality
If we want to compete abroad 

En gang donerte han en av sine sanger til en miljøorganisasjon. Shelter from the storm ble gitt til dyrene, - de var de første som likte musikken min sa han, dette er min måte å betale tilbake på.

Hard Rain

Selv om Dylan ikke lenger er den største protestsangeren inspirerer han fortsatt mange. Den britiske fotografen Mark Edwards  kjørte seg vill i Sahara ørkenen den samme kvelden som mennesket for første gang satte sin fot på månen, 21. juli 1969.

Edwards ble reddet av en gruppe tuareg-nomader, som tente et bål, varmet en kopp te og tok fram en kassettspiller og spilte Dylans ”A Hard Rain’s A-Gonna Fall.” 

Fotografen hadde til da bare hørt den elektriske Dylan og  bestemte seg for å sette bilder til hver verselinje. “Sad forests”, “dead oceans”, “Where the people are many and their hands are all empty”, “Where hunger is ugly, where souls are forgotten”.

Hard Rain-utstillingen er en alvorlig vekker. Som Mark skriver i introduksjonen: It has fallen to our generation to deal with these tragic problems that now threaten to overwhelm us all. 

Hans nye prosjekt er å ta tak i siste vers av låta: Oh, what’ll you do now, my blue-eyed son?

Her skal Edwards ta bilder av løsningene, det som bringer oss og verden framover. 

24. oktober 2010. Tekst: Lars Haltbrekken.